Prometheus

Lyden av de magnetiske støvlene hennes ga gjenklang i det gigantiske lasterommet. Tusenvis av kryokapsler dannet tilsynelatende endeløse rekker – hver av dem med en passasjer i dvale – omgitt av et organisk, grønt lys. Passasjerer som drømte om et nytt hjem, en planet uberørt av forurensende industri og endeløs krig, flyktninger fra en verden herjet av en eldgammel fiende.
Den slanke, blonde kvinnen vandret mellom dem med en holopad, hvorpå hun loggførte sine rutinemessige undersøkelser, mens tankene hennes var en helt annen plass. Forskerne mente at det var mulig å drømme i kryosøvn, men hva drømte de om, funderte hun. Hva om de hadde mareritt? Denne søvnen kunne man ikke våkne fra, ikke før datamaskinen sendte kommandoen, ikke før de var fremme ved en mytisk verden som kanskje kun eksisterte som matematiske formler på stjernekartene til en utdødd rase. Hva var oddsene?
Lohman stoppet ved en av kryonikksengene. Den inneholdt en liten jente. Den øvre delen av det skråstilte dekselet var gjennomsiktig. Hun så fredfull ut der hun lå, med en loslitt teddybjørn under armen.
Det var slik hun selv hadde ankommet til Pegasisystemet som liten jente, sammen med sine foreldre. De hadde forlatt Terra på grunn av arbeidsledigheten som rammet mange land etter Asiakrisen. Som mange andre immigranter måtte de først innom Orbital 9, som var Koalisjonens ankomstterminal i det nye solsystemet. De hadde hellet med seg; begge foreldrene fikk jobb på stasjonen. Skjønt, kunne det kalles flaks? Orbital 9 var den første installasjonen som ble destruert av trianglene i første fase av krigen mot Golem. Hadde de blitt sendt ned til sumpplaneten Ciros, ville de mest sannsynlig ha vært i live fortsatt.
Lohman rev seg løs fra sin egen refleksjon i kryokapselens panserglass og gjenopptok arbeidet. Hun var allerede på etterskudd, men hvis hun kjappet seg, kunne hun fortsatt rekke fellesmøtet. Hun sjekket jentas vitale data på maskinens display. Alle målinger var innenfor normale parametre. Barnet lå i en kunstig dvale med omtrent ett hjerteslag i minuttet. Hun kontrollerte også loggen, men det var ingen irregulariteter. Hun merket av enheten på holopaden og fortsatte til neste på listen.
Ifølge manifestet inneholdt den neste barnets mor. Også der var alt i orden. Lohman snudde seg og gikk rett inn i noen tråder av tynn, sølvaktig silke som var spent mellom to kryokapsler.
Skriket hennes lød hult og ekkoløst i det gedigne lasterommet, som om skyggene kunne fortære frykten.

* * *

You have just read an extract from my Norwegian SF novel Prometheus, scheduled for release spring 2012 by Schibsted Forlag. The novel was awarded the Special Prize of the Jury in a competition held by said publisher in spring 2011. A total of seven or eight books have been planned, all belonging in the same series, with Colonel Mark Hauser as the main protagonist. I am hoping to be able to present the book in English as well, as soon as possible.

The Obsidian Gateway

«I’m sorry,» Kayel replied. «I’m not from around here.» He looked at the others. Two of them were very young, and probably twins from the look of it. The fourth kept his silence. His clothing was poor, a servant most likely.
«That’s evident,» drawled Dhurgar, «farm boy,» he added as an afterthought, maybe hoping to lure Kayel into a fight he believed he could win.
«Look,» started Kayel and kept a neutral stance, «I don’t want any trouble. I’m just on my way north, and I need to cross that bridge.»
«You can’t!» the twins shouted in unison, then looked at each other.
«And why is that?» Kayel asked.
Dhurgar took a step forward. His left hand on the pommel of his tulwar. «Because I am crossing that bridge yonder, at first light.»
Kayel glanced in the direction the youth had nodded. The last rays of the dying sun, now crimson, scattered from a bronze object at the other side of the chasm. His eyes narrowing, making it out as a statue of sorts, situated directly at where the rope bridge terminated. Apart from that obvious artifact, he could spot nothing out of the ordinary.
«I don’t understand,» Kayel said, and turned his gaze back to the tall warrior.
«And you never will,» shouted Dhurgar, «because in a moment you will be a head shorter.» He leaped across the blazing fire, tulwar in hand, and directed a murderous swipe at Kayel.
Kayel swayed to one side and rolled. As he came up, the short-sword had materialized in his right hand. He was confused by the unexplained hostility and slid into defense posture one without thinking.
«This is a mistake,» Kayel said.
«You’re damn right,» the twins shouted in unison. «Dhurgar will cut you down to size. He is the chosen one!»
The chosen one? What is this crap? thought Kayel as he danced away from Dhurgar’s half-decent attack maneuvers. There was no time to talk. His foe pursued him with the speed and stamina of youth, and what he lacked in finesse, he gained in enthusiasm.
Kayel’s left hand flicked in a blur, and the silver shuriken appeared in Dhurgar’s left biceps. His foe looked down in amazement. There was almost no blood.
«Coward!» his combatant spat. «You think this puny device can stop Dhurgar? A chosen one?» Ignoring the shuriken he charged anew, the curved blade weaving silvery patterns in the twilight.
As quickly as Kayel understood that Dhurgar would not be pacified, he slid into a shadow strike, and then stepped back again. It happened on instinct, without any conscious thought.
Blood geysired from the slit in Dhurgar’s chest, his cloven heart beating once more before stopping. He was dead before he hit the ground, and in the very same moment the last rays of the sun dipped below the craggy horizon.
Darkness joined the silence.
Without any feeling, the Blademaster sheathed his sword and collected the shuriken. The missile had been his final warning, expertly placed not to do much damage. The chosen one had chosen his own path. He would never cross the rope bridge come morning.

* * *

You have just read an extract from my fantasy novel The Obsidian Gateway, which is still a work in progress.

Sverdets sang

Smedsvennen Tjalve, sønn av Ingolf, var den første av fjordfolket som så de ni langskipene. Han lot hammeren hvile mot ambolten og la den halvferdige sverdklingen i vannbadet. En sky av damp steg opp mot de kullsvarte takbjelkene. Tjalve steg ut av smien for å ta den uvanlige formasjonen i øyensyn. Han var naken fra livet opp, bortsett fra reimene av lær som var bundet stramt om håndleddene. Seks år i smedyrket, fire av dem som lærling, hadde velsignet Tjalve med et muskelspill som få unge menn kunne vise til. Det lange, ravnsvarte håret var bundet i en hestehale i nakken. I pannen tegnet det seg rynker av bekymring, og nakkehårene hans reiste seg.
Er det et angrep på Sigurdshavn?
Smien lå høyt oppe i den bratte lien og hadde en naturlig steinplatting utenfor med en svimlende utsikt. Om Tjalve tok to skritt fremover, ville han falle hundre favner – slik fossen nord for smien gjorde – ned mot fjæresteinene. Svennen betraktet krigsskipene konsentrert og la hver eneste detalj på minnet.
Da Tjalve sto foran smeden for første gang, hadde han vært en spinkel niåring. Faren tårnet bak ham – med sine seks og en halv fot, en krigssønn fra fødselen av: Ingolf, sønn av Erik. Om Ingolf var stor – hadde bestefar Erik vært som en kjempe å regne – en berserk som i blodrus nedkjempet sine fiender med en gedigen dobbelbladet øks, noe som hadde gitt ham tilnavnet Blodøks. Ingolf, sønn av Erik, hadde arvet denne øksen, men det var ingenting som hadde tydet på at Tjalve – hans eldste sønn – noensinne skulle klare å løfte det massive slagvåpenet, liten av vekst og svak i armer som han var.
Evneveik kunne ingen kalle Tjalve. Bak det isblå blikket levde det en intelligens like kraftfull som det skarpeste sverd. Alt det Tjalve la sitt blikk på, kunne han etterpå tegne, enten som skisser med kull på bleket dyrehud eller som runer. Det som ble sagt, kunne han senere tale tilbake, ordrett og med riktig toneleie. Heller ikke tall og mengde var noen utfordring for gutten. Den styrken som den enøyde guden hadde holdt tilbake i armer og ben, fikk guttebarnet tifold tilbake i sinnet.
For Ingolf var ikke dette nok. Runer og regning var for kvinner og gamlinger. Hans sønn skulle lære et skikkelig yrke. Derfor sto far og sønn til slutt foran Gorm Sverdmester, etter å ha prøvd sønnen i alle mulige arbeidsoppgaver på hans egen gård.
Om det ikke var noe smeden kunne bruke gutten til?
Det fremste skipet var også det lengste, med tjue par årer og et bredt, blodfarget råseil. Langskipet var tungt lastet. Kister, sekker, tønner, mennesker – og endog to hester – tok opp all ledig plass på dekket. Ved forstevnen, som var skåret ut som et dragehode, sto en bredskuldret skikkelse med et mektig sverd på ryggen. Den blankpolerte hjelmen på hodet hans fanget solstrålene og satte det lange, blonde håret i brann.
Tjalve var ikke i tvil. Skipet måtte være jarlens stolthet – Nidhogg – og krigeren med den staselige hjelmen – Egil, jarlens sønn.
Sigurds flåte var på vei tilbake fra Vesterled, og Tjalve pustet rolig ut. Det var ikke fiender, men egne skip. De var bare veldig tidlig ute.
Samtlige skip lå dypt i vannet med fruktene fra vikingferden. Menneskene som satt og lå i klynger på skipsdekkene, var bakbundet. Mest unge gutter og jenter. Treller. Fersk arbeidskraft til innhøstingen om noen uker.
Tjalve gikk for å fortelle mesteren om flåtens ankomst, og for å minne ham på at de kunne trenge en trell i smien.

* * *

You have just read an extract from my viking novel Sverdets sang, also a work in progress.