Beowulf er et episk dikt skrevet en gang mellom det åttende og det ellevte århundre av en dessverre ukjent forfatter. Historikere mener at diktet først levde et langt liv som et kvad, altså i en muntlig tradisjon, fremført av en skald, før det på et mye senere tidspunkt ble nedskrevet av en skriftlærd person. Underveis har kristendommen sneket seg inn i diktet – som med en lengde på 3182 linjer, er berømt for sitt omfang.

Folk flest er nok ikke klar over at sagnet om Beowulf sannsynligvis stammer fra det sjette århundre, ei heller at det er et dikt. Dette ene episke diktet er nok opphavet til et vell av andre eventyr, sagn, romaner og filmer. En enslig ridder som sloss mot en ildsprutende drage? Også den visjonen er hentet fra Beowulf.

Jeg har lest versjonen som på fantastisk vis er oversatt og tilpasset moderne engelsk av Burton Raffel og utgitt i bokserien Signet Classics. Boken inneholder dessuten et forord av Burton Raffel og et etterord av Robert P. Creed.

Mitt første inntrykk er at dette er et fantastisk stykke poesi. Diktet følger ikke bare normer for rim og rytme, men det er også spekket med gode beskrivelser og fengende hendelser. Språket har så visst ikke gått ut på dato!

Mitt andre inntrykk er at kristendommens inntog i diktet er malplassert. Det er en anakronisme. Hendelsene i diktet foregår før vikingtiden. Skandinavia var ikke kristnet før lenge etter. Det beste man kan gjøre, er å ignorere alle bibelske sammenhenger når man leser diktet. Det er en konsekvens av at med kristendommen kom også skriftspråket.

Historien i Beowulf er like enkel som den er genial; et monster plager en dansk konge, og en tapper helt kommer ham til unnsetning. Med seg har han 14 gode krigere. Der mange sterke, unge krigere har mislykkes, vinner Beowulf. Når monsteret Grendel kommer til hallen Herot for å meske seg på mannebein, tar Beowulf tak i utysket og river til slutt armen av ham! Grendel flykter tilbake til hiet sitt, men dør kort tid etter av blodtapet.

Men det finnes enda et monster, nemlig Grendels mor, som er en skikkelig heks. Hun drar til Herot for å ta hevn, og det faller på Beowulf å gjøre med moren som han gjorde med avkommet. Han oppsøker henne i en innsjø som koker av faenskap, dykker ned til hulen hennes og gyver løs på kjerringen. Det viser seg at moren er en sterkere motstander enn sønnen, og bare rustningen redder ham fra en blodig død. Men han er uansett i ferd med å tape, fordi sverdet Hrunting – som tilhører Unferth – ikke biter på uvesenet. Heldigvis finner han et magisk sverd i hulen, og han hugger hodet av Grendels navneløse mor.

Det er først mange år senere, tilbake i hjemlandet, at Beowulf møter sin siste motstander: dragen.

Heltekvadet er god mat for Hollywood. Det finnes gode filmer basert på Beowulf og andre mindre gode adapsjoner. Et eksempel på en mislykket filmproduksjon er Robert Zemeckis’ Beowulf (2007). Den skulle være et forsøk på å følge handlingen i diktet på en trofast måte, men feilet i det. Animasjonsteknikken som ble brukt, var heller ikke vellykket. Filmen ble ikke fotorealistisk nok, og fremstillingen av Grendel og moren er latterlig. Grendel så ut som en forvokst Gollum, og moren ble spilt av Angeline Jolie. Angelina er en habil skuespiller, men ingen steder i diktet står det noe om at Grendels mor var vakker – tvert imot. Ei heller var det noen sjanse for at hun skulle kunne forføre Beowulf eller at han skulle dra tilbake til Herot og lyve om at han hadde drept henne. Hvem Grendels far var, eller at dragen skulle komme fra Grendels mor, har heller ingen tilknytning til diktet. I tillegg er Danmark plutselig blitt fylt av voldsomme fjell og vikinger, århundrer før vikingtiden.

Beowulf fra 1999 er derimot en langt bedre film, mener jeg. Det er tydeligvis ikke så mange som liker den, men jeg tror ikke de klarer å se den i sammenheng med det originale diktet. Det er en postapokalyptisk, futuristisk gjenskapelse av Beowulfs kamp mot Grendel og moren. Filmen har gode skuespillere som Christopher Lambert, Rhona Mitra, Götz Otto og Oliver Cotton. Monsterets form i denne filmen er interessant.

Men min aller største favoritt blant Beowulf-filmatiseringene er The 13th Warrior (1999) med regi av John McTiernan og Michael Crichton (ukreditert). Det er ingen perfekt gjengivning av diktet, men det er fordi filmen er basert på en roman av Michael Crichton som heter Eaters of the Dead (1976), som igjen er inspirert av heltekvadet og nedtegnelser gjort av Ahmad ibn Fadlan i år 922. Tretten krigere drar nordover ledet av Buliwyf. Den trettende krigeren er ikke en viking, men en araber i Antonio Banderas’ skikkelse.

Noen av navnene fra diktet er endret i filmen. Kanskje fordi Crichton ikke ønsket at alle øyeblikkelig skulle knytte filmen hans til Beowulf? Beowulf er Buliwyf, Grendel er Wendol, men Hrothgar er Hrothgar og monsteret har en mor. Det er også – på et vis – en drage i filmen: the fire worm.

Noen svakheter er det i diktet. Jeg vet ikke om det er på grunn av at deler av originalen var skadet, eller om noe har gått tapt i oversettelsen, men det står at det eneste Beowulf tok med seg fra hulen etter å ha drept moren, var hjaltet på kjempesverdet – hvis blad smeltet etter å ha kuttet hodet av begge monstrene – samt Grendels hode. Likevel gir han etterpå Hrunting tilbake til Unferth, et sverd han hadde kastet fra seg i hulen.

En annen svakhet er anakronismen med kristendom i norden før vikingtiden.

Jeg endte på: 8/10