Døden på larveføtter er bok nummer to skrevet av den danske forfatteren Sven Hazel. Den kom ut i 1958, er en av 14 romaner oversatt til 18 språk og ble filmatisert i 1987 som The Misfit Brigade, som er den korrekte tittelen på filmen.

Sven Hazel, noen ganger skrevet Sven Hassel, er en umåtelig populær skribent, men han er også meget kontroversiell og omdiskutert, til tross for hans tilsynelatende antinazi- og antikrigsbudskap. Ikke alle er overbevist om at Sven – hvis identitet også er omdiskutert – virkelig var på østfronten. Uansett, det finnes nok av trær å henge seg opp i, og det viktigste er uansett bøkene.

Du kan lese mer om Sven Hazel på hans offisielle nettside, men husk at alt som står der, er forfatterens egne ord.

Jeg har hatt dem lenge og lest dem mange ganger. Mine innbundne utgaver er utgitt av forlaget Bellum, som ikke ser ut til å eksistere lenger. Sannsynligvis var det opprettet kun for å utgi Hazels bøker. Men det er pene bøker, og jeg er glad jeg har dem i innbundet utgave. Bildet til venstre var umulig å finne på Internett, så jeg har skannet bokomslaget selv.

For å ta det positive først. Hazels bøker er lettlest underholdningslitteratur fra andre verdenskrig. Det er ikke så nøye om alt er sant, de er uansett veldig autentiske i sin beskrivelse av soldatlivet, faktiske slag og det krigsutstyret som henholdsvis tyskere og russere hadde. Nå er det neppe realistisk at et straffekompani ville fått utlevert Tiger I, men det er bare en detalj.

Hazel fremstiller de tyske soldatene som soldater flest. De var ikke blodtørstige nazister alle mann. Det er noe som irriterer meg sterkt, folk som sier og skriver nazi ditt og nazi datt. En nazist var et medlem av partiet. Punktum. Vanlige tyske soldater var ikke nazister. De fleste av dem var som du og jeg. Vanlige folk hvis yrke var soldatlivet. Nå er ikke Hazels antihelter helt som vanlige folk, men det ville vært kjedelig å følge en gjeng nerder i kamp. Dette er fargerike skikkelser med kjeften på rett plass. Men de er ikke supermennesker. Deres blod er også rødt.

Det beste med akkurat denne boken, er nok når de drar på feltbordell. Ellers handler det mye om Sven og hans permisjonsreise, samt endel hendelser fra før de ble sendt til østfronten. Dette er også boken hvor Lillebror og Legionæren blir introdusert.

Sven Hazels styrke er å kombinere krigens redsler med utrolig morsomme episoder og replikker. Det er nok først og fremst dette som har gjort ham så berømt.

Så over til det negative; boken er oversatt fra dansk. Eller rettere sagt: noen har forsøkt å oversette den fra dansk, til en slags norsk. Det er ikke alle ordene som er oversatt. Oversetteren har nok hatt solflekker på netthinnen. I tillegg til en manglende forståelse for det norske språket. For en språklærd som undertegnede, som har et øye for rettskrivning og korrekt tegnsetting, var det en smertefull prosess å lese makkverket, og med makkverket mener jeg oversettelsen, ikke Hazels intensjoner.

Nok om det. Hvis jeg skulle være nødt til å komme med eksempler, ville du hatt en liste her som nettleseren din ville steilet over. Oversetteren, hvis navn jeg ikke skal nevne her, av hensyn til hans familie, burde vært pisket med en årsråtten steinbit dyppet i saltlake.

Karakter: 6/10