Haiene er en allegorisk roman der handlingen foregår på et seilskip mot slutten av det nittende århundre. Det kunne like godt vært om bord på et romskip på vei til planeten Neptun – som også er navnet på barken i boken. For det er forsvinnende lite som dreier seg om sjølivet; hele romanen er stort sett viet til samfunnskritikk. Det skuffer meg. Jeg hadde håpet på en roman à la Master and Commander, med masse spenning og action. I stedet får man noe helt annet, og la meg bare slå det fast én gang for alle: jeg er ikke imponert over det som omtales som en av Jens Bjørneboes viktigste romaner.

Innledningen ga meg håp. Den lovet godt. Velformulert og fin prolog. Men jeg trengte ikke lese mange sidene til før jeg skjønte at denne seilasen bar ut mot dypt vann.

Forfatteren kaster seg ut i alt for detaljerte beskrivelser. Det er da revnende likegyldig om hovedpersonen er 180 cm eller 182 cm høy. Jeg trenger virkelig ikke så detaljert informasjon. Jeg er i stand til å danne meg bilder selv. Og det tjuende århundre startet 31. desember 1900 ved midnatt, ikke i 1899. Men det er helt riktig at nittenhundretallet startet 31. desember 1899 ved midnatt. Det er to forskjellige sider av samme sak.

Deretter følger en ekstremt detaljert slåsskamp, og det er for så vidt greit, men det virker mer som forfatteren er veldig opphengt i å fremstille menneskets råe natur, så opphengt i villdyrets råskap at romanen blir veldig ubalansert.

Det neste vi får servert, er et leksikon. Ja, nettopp, et maritimt leksikon, samt en leksjon i oseanografi. Ikke nok med at forfatteren kjeder oss halvt til døde med å beskrive fartøyet ned til minste detalj, og lister opp sjødyp etter sjødyp, men han kommer med eget nonsens innimellom og driter på draget, for å bruke et sjøuttrykk. «Skip som synker her, når aldri bunnen,» skriver han. For noe fjas. Hvis jeg vil lese meg til detaljerte kunnskaper om seilskip, åpner jeg Wikipedia. Hvor mange seil skipet har, eller hva hvert eneste tøystykke kalles, er totalt uviktig for historien – spesielt når historien går ut på hvor mye Jens Bjørneboe hater kolonimakten England, og hvor forferdelig han synes fattigdommen er.

Og man må virkelig begynne å lure når han starter en beretning om planeten Neptun. Greit, skipet heter også Neptun, men hvor er relevansen? Hvorfor skal vi vite når Neptun ble oppdaget og hvor mange måner den har? Og når han skriver Neptun (planeten) med stor forbokstav og i samme omgang omtaler planeten Jorden, hvorfor bruker han ikke stor forbokstav, som logisk er? Ei heller bruker han stor forbokstav på våpenmerket Colt, som også er et egennavn. Og når jeg først er inne på det språklige, hva er hensikten med å bruke forkortelsen «ca.»? I en roman? Og enda verre, det paradoksale «pr.» som ikke en gang er en forkortelse! (Tell hvor mange tastetrykk du sparer!)

Til tross for språklige og skrivetekniske svakheter, mannen vet jo å formulere seg! Han kaster bort et imponerende potensial på visvas. Hadde han bare hatt et bra synopsis og en idé til en god sjøhistorie, hadde dette blitt meget bra. Hør bare på dette:

Det er umulig å beskrive den forakt som møtte meg fra førstestyrmanns dype og mørke, brennende øyne.
«Mr. Jensen,» sa han; «det finnes ingen tilgivelse, ingen nåde, uten forutgående straff. Å elske er å tukte. Kjærlighet er å straffe.»

Mannen kunne skrive! Men det å skrive en roman handler om mer enn bare gode formuleringer og et bra ordforråd, det krever stil, rutine, ryddighet, disiplin, fantasi og god smak. Det er som å bygge et hus. Du trenger et godt fundament, en solid såle, et sterkt reisverk, dører, vinduer, tak og pipe. Du kan mure verdens fineste pipe, men uten resten av bestanddelene, er huset verdiløst.

Det er under tvil at Haiene får tildelt en svak sjuer. 7/10