Da jeg skulle begynne på House of Suns, tenkte jeg: Nå blir jeg sikkert skuffet; denne kan ikke være like bra som The Prefect. Vel, på en måte hadde jeg rett. Jeg har kanskje allerede lest årets beste roman.

House of Suns får hjernen din til å boble. Heldigvis ikke bokstavelig talt, men den fremprovoserer bilder i hodet ditt som du aldri før har kunnet forestille deg. Fantasien får frie tøyler. Aldri før har jeg lest en science fiction-roman med så utrolige parametre. Handlingen strekker seg over millioner av år og fra galakse til galakse. Samtidig greier forfatteren å ta hensyn til etablerte, einsteinske lover for hvordan tid og rom fungerer.

Historien foregår 6,4 millioner år frem i tid, men det er også flashbacks til ca. år 3.000 (e.Kr.), da det hele startet. En kvinne kloner seg selv og sender klonene ut i galaksen i hvert sitt stjerneskip. Det er tusen kloner, tusen skip. Vår hovedperson gjør det samme, Abigail Gentian of the House of Flowers. Flere hus gjør det samme, og dermed er disse «linjene» skapt, og de sprer seg ut i galaksen for å utforske. Hvert 200.000. år møtes de for å utveksle erfaringer og minner. Klonene synkroniserer sine opplevelser, slik at de deler erfaringer.

To av klonene, Purslane og Campion, er på vei til et slikt «slektstreff» – og de er sent ute. Men så skjer det selvsagt noe uventet, og vi blir kastet ut i et vilt sci-fi-eventyr uten sidestykke. Så mye mer vil jeg ikke si. Les heller boken selv! Den er frittstående, er ikke satt til Revelation Space-universet, så om du aldri har lest noe av Alastair Reynolds, kan du godt hive deg i gang med denne.

Språket er, som vanlig, meget bra. Karakterutviklingen i akkurat denne romanen er muligens litt svak, men vi snakker tross alt om en klon, ikke selvstendige personligheter. Litt svevende plot, men ikke nok til å trekke ned. Du har herved min dypeste anbefaling om å kjøpe og lese denne romanen.

Karakter: 10/10