In the Realm of the Wolf
31-08-2009 » Book List » To comments
In the Realm of the Wolf – eller Waylander II som den først ble utgitt som – er bok nummer to i Drenai-sagaen til David Gemmell.
Det er ti år siden hendelsene i den forrige boken. Dakeyras har lagt armbrøsten på hyllen og lever et stille og fredelig liv i en tømmerhytte i fjellene sammen med sin adoptivdatter Miriel. Men det er ingen idyll; Dakeyras’ kone, Danyal, døde for fem år siden i en rideulykke, og både Miriel og Dakeyras vet godt at arven etter Waylander når som helst kan oppsøke dem som et ondsinnet gjenferd. Det er derfor de lever inkognito langt oppe i fjellene, i et spesiallaget tømmerhus med egen fluktvei. Krylla, Miriels tvillingsøster, ble giftet bort for en tid tilbake.
Kreeg, en simpel snikmorder, oppsøker Waylander for å drepe ham, noe han mislykkes i. På den måten får Miriel og Dakeyras vite at the Guild har utlovet en dusør på ti tusen gullstykker til den som dreper Waylander. Ingen vet hvorfor, ikke engang Caridris, som besøker Dakeyras for å advare ham om dusøren. Caridris er også kjent som Angel.
Men før Miriel og Dakeyras får muligheten til å flytte til et annet sted, dukker ti menneskejegere opp i nærområdet, ledet an av den grusomme Morak, galningen som drepte Egel, the Earl of Bronze, Drenais nasjonalhelt. De torturerer og dreper en gammel mann som nettopp har vært på besøk hos Dakeyras, noe som er forfatterens måte å beskrive hvor onde disse mennene er, men gamlingen, som heter Ralis, avslører ingenting. Ralis er også en viktig brikke i fortellingen, da Waylander senere finner liket hans i skogen og straks skjønner hva som har skjedd (blant annet fordi han er dyktig til å lese spor).
«You set the price at the same level as the hunt-geld upon you.»
Denne kuriositeten dukket opp på side 41. «Hunt» er et velkjent ord, men ordboken min finner ingen fornuftig forklaring på «geld». Sannsynligvis skal det stå «hunt-gelt». «Gelt» er slang for penger på engelsk og kommer fra tysk: (Gelt = penger).
Tilfellet over tilhører sjeldenhetene. Noen feil dukker selvsagt opp her og der, sånn som på side 241:
«He was a Purdol.»
Det skal selvsagt stå: «He was at Purdol.»
Gemmell har et folkeslag i Drenai-bøkene som helt klart skal forestille mongoler. De fleste detaljene stemmer veldig godt overens med denne antakelsen. De er et ridende nomadefolk som lever i telt og drikker geitemelk med et svakt alkoholinnhold. De er fantastiske ryttere og skyter like godt med bue fra hesteryggen. De er oppdelt i stammer som sloss seg imellom, mens profetiene taler om en høvding som skal samle dem til én stor nasjon. Høres det kjent ut? Ja, det er selvsagt snakk om en Genghis Khan.
Men her har ikke Gemmell gjort god nok research. Han bruker «Khan» som et etternavn: Kesa Khan, Orsa Khan, Tanaka Khan. Khan kan være et etternavn, men ikke hos mongolene. Hos dem er det en tittel. I tillegg kjenner ikke Gemmell til den virkelige styrken til mongolenes buer. På kort hold kunne pilene deres lett trenge gjennom platerustninger, ja, til og med skjold, mens i denne romanen er de omtrent på høyde med engelske langbuer. En mongolsk bue har omtrent 1,5–2 ganger den kraften som en vanlig langbue har.
Men vi kan tilgi ham for litt slapp research så lenge det bare er detaljer. Språket og dialogen er like utrolig som ellers. Han sier mye med få ord. Det er rett på sak. Hør bare på denne replikken:
«”He’s a mystery,” admitted Angel. “I remember talking to Danyal about that. She said he was two men, the one kind, the other a demon. There are gates in the soul that should never be unlocked. He found a key.”»
I denne boken avslører forfatteren for første gang – i Drenai-sagaen – at det er en postapokalyptisk verden. Under overflaten finnes det teknologiske etterlatenskaper fra the elder races. Hvor disse avdøde «rasene» ble av, er det ingen som vet. Her er et eksempel:
«There were tables and chairs , all of metal, and huge iron cabinets ornately decorated with bright gems that sparkled, the light dancing from them.»
Det er tydeligvis en kraftstasjon av en eller annen sort, men selve kraftkilden er en gigantisk krystall, noe som vekker assosiasjoner til Stargate SG-1 og Echoes of the Great Song, hvor krystaller brukes som energikilder. Den gigantiske krystallen i denne boken genererer ikke bare elektrisitet, men har også en forferdelig virkning på levende vesener. Det leder til noen av favorittscenene mine i denne romanen og ga meg også noen heftige mareritt etter at jeg leste boken for første gang i 1996.
Totalt sett er denne boken hakket svakere enn den forrige, men det er fortsatt vanvittig bra fantasy. Samspillet mellom Miriel, Senta og Angel er fascinerende, og det Gemmell gjør med tanke på hunden Scar, er et genialt fortellerteknisk grep. Man føler også at det bygger opp til noe stort, noe som vil få sitt klimaks i debutromanen Legend.
Karakter: 8/10
Fantastisk omtale, Erik. Jeg er halvveis i denne boken og kommenterer nærmere når jeg har lest den. “Geld” betyr å kastrere (et handyr), men det kan også bety å frata vitalitet eller livskraft (vigor betyr egentlig flere ting, men livskraft kan tjene som en samlebetegnelse). Gelt, derimot, betyr penger og kommer fra det tyske ordet Geld. Du har med andre ord rett, Erik. Det er den eneste fornuftige forklaringen.
Takk for det, Ken. Ja, ordboken min nevner selvsagt “geld” i den sammenheng du nevner, men det Gemmell mente å skrive, var nok “gelt” – som til tross for at det er tysk, likevel brukes i det engelske språk. (Geld uttales gelt, derfor en annen stavemåte på engelsk.)
På side 108, eller noe sånt, bruker han ordet blood-geld, altså er det første ingen trykkfeil. Heldigvis skjønner man hva han mener.
Ja, jeg så det. Han skriver konsekvent “geld” der det ifølge flere av mine ordbøker skal være “gelt”.
Noe av det beste med Waylander-bøkene, er at vi får vite mye av forhistorien til senere hendelser. Vi får rede på opphavet til the Thirty, til Ulric, til the Uniter (mannen som skal samle det mongolske folkeslaget the Nadir), og mye annet. Gemmell skaper troverdige karakterer som ingen annen, og han har en gave for historiefortelling. Jeg er enig med Erik i at Waylander er hakket hvassere enn oppfølgeren, men det er virkelig ikke mye som skiller. Det eneste virkelige minuset er at bøkene er for tynne. Det er med glede jeg tar fatt på den tredje og siste boken om Waylander the Slayer. Drenai-sagaen anbefales til alle som ønsker å bli underholdt av en sann mester.
Jeg er uenig i å klage på slapp research mtp nadirfolkets buer og bruk av navn/titler. Nadir er en mongolanalog, men de er fortsatt ikke faktiske mongoler.
Du har selvsagt rett i det, Rocky, men som mongollignende folkeslag, er de mye svakere enn realitetes mongolske krigere, og det passer dårlig inn i settingen. De skal jo fremstå som en reell trussel mot Drenai, og ikke bare fordi de er mange. Det er hovedpoenget mitt, selv om jeg tror det kom dårlig frem.