Denne boken inngikk i en mer omfattende studie av fenomenet Steven Seagal og hans filmer. Seagal er en mye mer interessant person enn folk flest gir ham kredit for. Mange ser på ham som en mislykket actionhelt med hestehale og litt for mange kilo på kroppen, men han er langt fra mislykket, og jeg synes mannen utgjør en langt farligere tilstedeværelse med noen kilo ekstra, enn hva han gjorde som tynn i Above the Law.

Prosjektet mitt gikk ut på å lese denne boken samtidig som jeg så samtlige filmer i riktig rekkefølge, det vil si kronologisk. Jeg ville se filmen og deretter lese det respektive kapittelet i boken. Derfor tok det noen måneder å fullføre opplegget.

Jeg fikk tak i samtlige filmer, unntatt én (Clementine), som ikke finnes i ordinært salg lenger. Men jeg fikk sett den via web. Det er 33 filmer, og jeg har m.a.o. 32 på DVD eller BD nå, og da regner jeg ikke med My Giant, hvor Seagal ikke har en rolle, men bare er seg selv.

Jeg vil forsvare Seagal – i den grad han trenger det – av flere grunner. For det første er han en genuin kampsportekspert. Han bodde virkelig i Japan hvor han trente aikido og spilte gitar. Og han er slett ingen dårlig musiker. Ja, Seagal har sluppet to album på markedet. I mange av filmene spiller han egen musikk. Det var punkt nummer to. Punkt nummer tre: Hvor mange actionhelter startet karrieren med hovedrolle i sin egen actionfilm? Verken Van Damme, Bruce Willis eller Sylvester Stallone kan skryte av en slik pangstart. De startet alle med små, ubetydelige roller.

Ja, jeg skal være den første til å innrømme at Seagal har spilt i noen dårlige filmer, men det har stort sett alle skuespillere. Seagal har også mange svært gode filmroller med solide medskuespillere. For de av mine lesere som vil gi mannen en sjanse, følger her en kort anbefalingsliste:

• Above the Law
• Marked for Death
• Out for Justice
• Under Siege
• On Deadly Ground
• Under Siege 2: Dark Territory
• The Glimmer Man
• Half Past Dead
• Urban Justice
• Driven to Kill

Dette er hans beste filmer. Se filmlisten min for 2009 for karakterer på alle filmene.

Så over til boken. På den positive siden er den vittig, oversiktlig og nyttig. Forfattern har gjort god research og sett filmene han omtaler flere ganger. På den negative siden er jeg uenig i flere av forfatterens subjektive meninger. Jeg vil trekke frem The Glimmer Man som en av 90-tallets beste actionthrillere. Vern slaktet denne filmen. Språket hans er også til tider haltende. (Han skriver f.eks. «very unique» og «bregudgingly» – muligens en typo. Og han vet ikke hva et maskingevær er.)

Jeg vil likevel takke ham for denne boken. Det var interessant lesning, og boken dannet en fin ramme rundt filmopplevelsene. Den peker ut fellestrekkene i en typisk Seagal-film. Som regel er det et politisk eller miljørelatert budskap i filmen, ikke bare hjernedød action. At noen blir kastet gjennom et vindu, eller at det er en slåsskamp i en bar, må du regne med. Andre fellestrekk er at tittelen ofte har tre ord, gjerne med ordet «kill», «for» eller «justice». Improviserte våpen og østlige kulturer hører gjerne med, og i 99 % av tilfellene er det noen som må fortelle hvor «badass» denne karen er.

Nå som Seagal er på vei tilbake til det store lerretet, og har vist oss at han fortsatt har det i seg å lage gode filmer – se Urban Justice (2007) og Driven to Kill (2009), er jeg sikker på at vi har mer å glede oss til fra den kanten. Og kanskje dukker det opp flere bøker om fenomenet Steven Seagal.

Karakter: 7/10