Das geduldige Fleisch ble utgitt i Norge under tittelen Sersjant Steiner. Det var ikke krigsveteran og forfatter Willi Heinrichs første roman, men det var den første som ble utgitt, hvilket skjedde i 1955. Allerede året etter ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen The Willing Flesh. Etter min mening er det en dårlig oversettelse, siden geduldig betyr tålmodig.

Det er dessverre ikke det eneste eksempelet på dårlig oversetting hva denne boken vedrører. Jeg skulle ønske jeg hadde tilgang til romanen på tysk, for selv om jeg nok måtte lest med ordboken lett tilgjengelig, ville det vært en mindre smertefull opplevelse enn å lese den norske oversettelsen. Men la oss komme tilbake til det om et øyeblikk.

I motsetning til dansken Sven Hassel, har jeg mer tro på at Willi Heinrich faktisk var ved østfronten under den andre verdenskrig. Jeg liker Hassels krigsromaner, men Sersjant Steiner virker mye mer troverdig. Der Hassel påståelig var panserskalle, var Heinrich jeger ved 101st Jäger Division. Enheten hans hadde 700 % tap, og Heinrich ble såret fem ganger.

Historien er enkel. Sersjant Steiner er lagfører for et jegerlag som blir etterlatt for å sikre retretten til bataljonen. Vi følger laget og deres forsøk på å overleve bak fiendens linjer og komme seg tilbake til sine egne. Samtidig følger vi – i annethvert kapittel – begivenhetene ved kompaniet. Vi får vite en god del om bakgrunnen til sersjanten, og det er mange fargerike tilbakeblikk.

Boken ble filmatisert som Cross of Iron i 1977, med regi av ingen ringere enn Sam Peckinpah, og med kjente og solide skuespillere i hovedrollene: James Coburn, Maximilian Schell, James Mason og David Warner. Filmen er atskillig bedre enn forsøket på å filmmatisere Døden på larveføtter av Sven Hassel. (Se tidligere bokomtale.)

Romanen er fengende og virker autentisk. Man kommer skikkelig inn under huden på hovedpersonene og lærer raskt om både deres svakheter og styrker. Derfor er det så utrolig synd at det fortellertekniske svikter totalt.

Den norske utgaven ble utgitt av Ernst G. Mortensens forlag, er oversatt av Einar Torgersen, første gang utgitt i Norge i 1958 under tittelen Jernkorset, og min utgave er av fjerde opplag, 1980.

Selv om oversetteren sannsynligvis kan lastes for svært mange av tabbene, må nok mye av skylden ligge hos forfatteren. Jeg kan ikke i min villeste fantasi fatte at det går an å ødelegge en god roman slik. Uansett mener jeg at det er oversetterens eller korrekturleserens plikt til å rette opp feil ved originalutgaven. Jeg kan bare gå ut ifra at det er Torgersen som fortjener denne tvilsomme æren.

Han behersker ikke konseptet om avsnitt. All tekst er klumpet sammen på en slik måte at det er tilnærmet umulig å vite hvem som gjør eller sier hva. Regelen er jo at man starter nytt avsnitt når en ny person snakker eller at perspektivet skifter på annen måte. Denne mangelen på korrekte avsnitt gjør boken ekstremt tung å lese. Man må hele tiden gå tilbake for å forsøke å finne ut hvem som sa hva.

Oversetteren behersker ikke norsk rettskrivning eller norske skriveregler. Språket er en blanding av bokmål og riksmål. Allerede på første side kan man telle en håndfull feil. Det skrives «bunkersen» noen steder og «bunkeren» andre steder. Det skal selvsagt være «bunkeren». Noen steder står det «fram» og andre steder «frem». Andre eksempler er «opmerksomhet», «etterat», «Schweitz» (det heter «Sveits» på norsk).

Oversetteren behersker ikke kommaregler. Spesielt ved foranstilte leddsetninger slurves det hele tiden.

Videre skriver han «jo» og «jo» etter hverandre der det selvsagt skal være «jo» påfulgt av «desto».

«Luften inne i bunkeren var kvalm.» Det skal selvsagt være «kvalmende».

Han blander ordene «lengre» og «lenger». Og han skriver noen ganger «ca.» og andre ganger «cirka».

På side 59 blandes to av skikkelsene i boken: Doll og Dorn. Doll har blitt sendt av gårde for å plukke opp to ammunisjonskasser, men likevel kommer han med kommentarer rett etterpå. Det skulle nok være Dorn som kom med kommentaren.

Men det er en kuriositet som er verdt å nevne: Oversetteren skiller mellom «ben» og «bein» – slik som undertegnede gjør. Det er altså slett ikke en så uvanlig distinksjon å gjøre. Det står «ben» om de to bena vi går med, og det står «bein» når det er snakk om skjelettet vårt.

Det blir dessverre ingen toppkarakter til denne boken. Det elendige språket har ødelagt de sjansene. Det hadde vært fantastisk å få lese denne boken i en korrekt og finpusset språkdrakt.

Karakter: 7/10