Novellen med den lange tittelen – som ofte blir forkortet til bare Dr. Jekyll and Mr. Hyde – er blant de mest kjente fortellingene i vår litterære verdenshistorie. Dessverre er det få som kjenner historien slik den virkelig er, og selv om man leser boken, er man under påvirkning av 123 år med utallige analyser, rekonstruksjoner og forvridde tolkninger av dette mesterverket.

Skotske Robert Louis Stevenson hadde – gjennom sitt korte liv – svært dårlig helse. Det farget utvilsomt hans forfatterskap, på samme måte som for Bram Stoker, mannen bak den berømte vampyren Dracula. Kanskje er det en sammenheng mellom syke forfattere og grøssersjangeren?

Stevensons mest kjente bøker er Treasure Island og The Black Arrow (1883), Dr. Jekyll and Mr. Hyde (som solgte 40 000 eksemplarer i løpet av seks måneder i 1886) og Kidnapped (1886).

Stevenson døde mens han arbeidet på det han selv proklamerte som hans beste verk hittil: «It’s so good that it frightens me,» skal han ha uttalt. Morgenen 3. desember 1894 hadde han jobbet hardt med Weir of Hermiston – som vanlig, og senere den kvelden, mens han sammen med sin kone strevde med å åpne en flaske vin, skal han plutselig ha ropt ut «What’s that!» og straks etterpå spurt «Does my face look strange?» – hvorpå han falt om. Han kom aldri til bevissthet igjen og døde i løpet av noen timer.

For oss som har lest Dr. Jekyll and Mr. Hyde, virker forfatterens siste ord forbløffende. Hva var det han så i sine siste øyeblikk på denne jord? Fikk han et besøk av sin gamle venn Mr. Hyde?

En av tingene som forundrer meg, er hvor mange som tror handlingen skjer i London. Denne urbane versjonen av Heart of Darkness foregår selvsagt i Edinburgh, forfatterens fødeby.

Novellen er særdeles fragmentert og metaforisk. Vi følger advokaten Mr. Utterson, og gjennom ham finner vi ut hvem denne mystiske og heslige Mr. Hyde er. Åpningssetningen er vanvittig:

Mr. Utterson the lawyer was a man of a rugged countenance that was never lighted by a smile; cold, scanty and embarrassed in discourse; backward in sentiment; lean, long, dusty, dreary and yet somehow lovable.

Smak litt på den setningen. Er den ikke utrolig? Ingen skriver slik lenger, iallfall ikke mange, og det er synd. Noen vil kanskje stemple dette som svulstig ordonani, men jeg synes det er vakkert. Nevnte jeg fragmentert? Historien er kanskje tilnærmet lineær, men vi får bare servert bruddstykker, ikke hele historien. Resten må man fylle ut selv, med sin egen skitne fantasi.

For eksempel får vi aldri vite hvor det er hovedpersonen drar – eller hva han gjør – som sitt onde alter ego. Er han på horehus, fight club, eller spiller han bridge med tvilsomme venner? Hvilke perversiteter er det Dr. Jekyll innerst inne lyster etter siden han søker tilflukt i en selvpåført schizofreni? Er han homofil? Og hvorfor springer en ung pike gjennom natten som om en demon var etter henne?

Som leser tvinges vi til å svare på alle disse spørsmålene, fylle igjen hullene i novellen, som en kamuflert Rorschach-test. Er det kanskje derfor boken er så smertefull å lese? Underbevisstheten må jobbe uvanlig mye. Det er som sandpapir mot hjernen – selvsagt gitt at hjernen kan føle smerte, noe den naturligvis ikke kan.

Novellen er også metaforisk. Det foregår ingen fysisk metamorfose når Dr. Jekyll forandrer seg til Mr. Hyde. Det hele er en form for massesuggesjon, der den mentale endringen i hovedpersonen er så radikal at mennesker rundt ham oppfatter ham som en annen person, en deformert skikkelse, men ute av stand til å sette fingeren på hvilken kroppsdel det er som avviker fra Guds blåkopi.

Dette er en interessant og samtidig foruroligende historie. Et hvert forsøk på analyse er svært personlig. Er det du som stirrer inn i avgrunnen, eller stirrer avgrunnen inn i deg? Jeg vender her tilbake til min markering av Dr. Jekyll og Mr. Hyde som en urban versjon av Heart of Darkness. Ingen av bøkene er skrevet som en grøsser, men det er akkurat den virkningen de har.

Og hva var det Robert Louis Stevenson så rett før det svartnet for ham?

The horror. The horror.

Karakter: 8/10