Jeg er en stor fan av Peter F. Hamilton. Han har skrevet mange meget gode romaner. The Dreaming Void, derimot, skuffet meg. Det er første roman i the Void Trilogy.

Det er vanskelig å ikke ha store forventninger til Hamiltons bøker. Både the Night’s Dawn Trilogy og the Commonwealth Saga var geniale. Sågar hadde jeg selvsagt håpet at denne skulle være av samme materialet, men det gikk 200 sider før jeg følte meg engasjert av historien, og selv da kom aldri spenningen opp på typisk nivå for Hamilton. Mye tomgangskjøring, m.a.o.

Uten å avsløre for mye av handlingen – for det er ikke utenkelig at trilogien i sin helhet tar seg kraftig opp med neste bok – kan jeg fortelle at konseptet med disse drømmene ikke vekket mye entusiasme hos meg. Det handler altså om the void, noe ingen av rasene i boken forstår mye av. Og mennesker drømmer om det som er inne i the void, og det er snakk om en pilegrimsreise inn i det svarte hullet. (En av teoriene til menneskene er at dette er et slags svart hull, en singularitet.)

Noen av rasene mener det er farlig å komme for nær the void, fordi det kan trigge en utvidelse, noe som kan sluke galaksen. De vil stoppe denne pilegrimsreisen. Samtidig er det noen som leter etter disse nevnte drømmerne, som har så stor – ja, nesten religiøs – innflytelse på milliarder andre. (Drømmene kringkastes gjennom et nettverk som minner om Internett to tusen år frem i tid.)

Boken består av kjente elementer og personligheter fra forrige saga og fortsetter således på denne (Commonwealth). Men det har gått 1.500 år, og mye er endret.

Ja, Hamilton skriver fortsatt bra, men denne boken oppleves som kun eksposisjon. Mye informasjon, men lite interessant, med mindre det tar skikkelig av i neste, og det håper jeg virkelig. The Temporal Void kommer ut i USA i mars. Mer action og mindre tomprat, Hamilton! Dette er hard-sci-fi! Jeg vil ha store romskip i kamp med andre romskip! Et subplot, om så.

Karakter: 7/10