Som tittelen tilsier, The First Chronicles of Druss the Legend handler om hvordan legenden startet. Druss, det er vanskelig – om ikke umulig – å ikke tenke på Druss når man hører navnet David Gemmell. Det er utvilsomt forfatterens viktigste hovedperson og helt.

Det hele startet i 1984 med romanen Legend.

Først i 1993 – ni år etter – skulle Gemmell returnere til Druss’ ungdom og berette om hendelsene som skapte the Deathwalker – mannen og myten. Resultatet er en firedelt bok: Birth of a Legend, The Demon in the Axe, The Chaos Warrior og Druss the Legend. Romanen fremstår derfor mer som en novellesamling, eller som en antologi.

Hvis man leser Drenai-sagaen i kronologisk rekkefølge, slik som jeg gjør, følger denne boken rett etter Hero in the Shadows, som ble skrevet i år 2000. Årsaken til dette er at Gemmell ikke skrev Drenai-bøkene i tidsriktig rekkefølge, men mer eller mindre tilfeldig. Det er lettere å se sammenhengen mellom bøkene om man leser dem slik jeg gjør, og man setter større pris på måten forfatteren har greid å veve historien sammen.

Jeg vil straks rette oppmerksomheten mot omslaget på denne boken – bildet øverst til venstre. Jeg liker det ikke. For meg er ikke dette Druss og Rowena, og i tillegg er øksen – Snaga – helt feil. Jeg foretrekker omslaget på førsteutgaven – bildet til høyre. Der er både Rowena og Druss skildret i henhold til romanen, og det samme gjelder den fryktede dobbeltbladete Snaga – the sender – the blades of no return.

Birth of a Legend

The axe was four feet long, with a ten-pound head, the blade flared, and sharp as any sword.

Dette er første setning i første del av boken. Vi møter Druss i vedskogen, en ung mann på 17 år, sterk som en okse, men ellers av gjennomsnittlig høyde og utseende. Bak ham ligger en dyster fortid – som både Druss og faren forsøker å unnslippe: Druss’ bestefar, Bardan the Slayer. Selv om Bardan har vært død i mange år, er han fortsatt en dyster skygge i Druss’ plagede sinn. Og Druss er «velsignet» med et lettantennelig raseri, et sinne han har vanskelig med å kontrollere. Heldigvis har han funnet og giftet seg med en fantastisk pike, Rowena, hvis en av mange gode egenskaper legger en demper på flammene som brenner dypt under overflaten. Det er disse flammene som eksploderer i et inferno uten like når landsbyen blir angrepet og Rowena – sammen med alle de andre kvinnene i landsbyen – blir tatt som slaver. Druss møter på Shadak, som vi allerede har møtt i prologen, og sammen legger de ut på en jakt som skal vare i mange, mange år – jakten på Rowena.

The Demon in the Axe

Sieben sat in an outer room, sunlight slanting through the shuttered window at his back.

Sieben, som på det tyske språket er tallet sju, er i ferd med å bli Druss’ beste venn gjennom alle disse vanskelige årene. Denne delen begynner med at Druss er døende. De som kidnappet Rowena, har igjen unnsluppet. Druss er alvorlig skadet og har mistet lysten på å leve. Men etter å ha rådført seg med en gammel heks, klarer Sieben å redde Druss, ved å plassere Snaga i hendene på den døende mannen. Det er ikke den eneste gangen demonen i øksen redder livet hans. Jakten på Rowena fortsetter i en verden dominert av krig.

The Chaos Warrior

Varsava was enjoying the first sip of his second goblet of wine when the body hit the table.

Mange år har gått siden Rowena ble tatt, og selv om Druss fortsatt leter etter henne, har han nå mistet sporet. Vi møter Varsava, som er ute på en annen søken, og de to krigerne ender opp med å hjelpe hverandre. Denne delen av boken forteller mye om Druss, og selv om den ikke er spesielt viktig i den store sammenhengen, er det en av mine favorittfortellinger om Druss; det er på en måte Gemmells versjon av The Count of Monte Cristo. Til slutt finner Druss sin kjære, noe man allerede vet om man har lest Legend, men boken er ikke over. Den siste delen gjenstår.

Druss the Legend

Druss sat in the sunshine, watching the clouds glide slowly across the mountains, and thought about his life.

Druss er nå 45 år gammel. Han har gitt opp å leve livet som bonde og søker tilbake til krigerlivet. Denne delen av boken er kort, bare førti sider, men likevel gripende på måten den beskriver hvordan de to viktigste menneskene i Druss’ liv – Rowena og Sieben – dør. Den kan også beskrives som Gemmells hyllest til kong Leonidas og hvordan hans 300 spartanere forsvarte et fjellpass mot en tallmessig overlegen styrke. Det er mange paralleller til denne historien, blant annet fordi Gorbens elitestyrke kalles The Immortals.

Konklusjonen er at denne boken leverer mange solide og velskrevne kapitler i Druss’ liv, men den er for fragmentert og ujevn til å oppnå toppkarakter. Som jeg innledningsvis skrev, det er mer som en antologi. Men det er fantastisk mye bra her også. Blant annet liker jeg måten Gemmell knytter sammen Druss-bøkene med Waylander-sagaen. Det blir nevnt i romanen at Sieben har skrevet en bok om Waylander, og vi møter Vishna – fra In the Realm of the Wolf – som overlevde massakren ved Kar-Barzac og gjenopprettet ordenen The Thirty. Fra dette kan man antyde at sagaen om Druss starter 70–80 år etter at Waylander ble født.

Shabag watched the setting sun turn the mountains to fire, the sky burning like the vaults of Hades, deep crimson, flaring orange. He shuddered. He had never liked sunsets. They spoke of endings, inconstancy—the death of a day.

Hvis ikke dette er ren poesi, eller noe av det beste man har lest, så vet ikke jeg. Jeg fikk iallfall gåsehud av dette avsnittet. Gemmell hadde en evne til å skrive som legger de fleste – uansett sjanger – i skyggen.

Karakter: 7/10