Jeg leste The Road i én og samme «sitting» – i løpet av den lange flyturen fra CDG til HKG. Dette var mitt første litterære møte med amerikaneren Cormac McCarthy, men fra før av er jeg en stor fan av filmen No Country for Old Men.

Romanen er en postapokalyptisk fortelling som grenser til science fiction, uten at jeg velger å klassifisere den som sci-fi. Nøyaktig hva apokalypsen skyldtes, kommer ikke tydelig frem i boken, men der finnes hint for de som leter – spoiler warning:

Far og sønn reiser gjennom et totalt ødelagt landskap – USA etter alt å dømme – med sine stakkarslige eiendeler mens de desperat leter etter mat og vann. Samtidig må de unngå å treffe på feil type mennesker: kannibaler. Et av de spørsmålene som opptok meg i leseprosessen, var årsaken til kataklysmen.

Det var ikke en atomkrig. Atomvåpen vil – i en eventuell utveksling av masseødeleggelsesvåpen – bli rettet mot store befolkningssentra og vil etterlate landsbygden relativt uskadd. Det vil forekomme stråling, ja, men du vil aldri ha et uniformt ødelagt landskap slik som i denne romanen.

Et godt eksempel på en postapokalyptisk romanserie hvor atomvåpen var årsaken, er The Pelbar Cycle. For slik fungerer det med kjernefysiske våpen; nullpunktet blir totalt fordampet, men strålingen i områdene rundt har ganske kort halveringstid, og vegetasjonen vil komme tilbake der etter noen år.

Dessuten er det ingenting som tyder på at far og sønn er stråleskadet.

Så hva kan kataklysmen skyldes? Gammaglimt? Solstorm? Meteorittnedslag? Det er vanskelig å finne et scenario som ikke samtidig ville brent opp Jordens atmosfære. Hva kan brenne all vegetasjon og alle byer i USA uten å fordampe alt vann eller bruke opp alt av oksygen? Og hvordan overlevde noen mennesker i utgangspunktet? Jeg tror vi må konkludere med at akkurat dette er en svakhet i romanen.

Men la oss legge akkurat dette til side. Kanskje var det aliens som teppebombet planeten, for alt vi vet. E.T. kom tilbake for å ta hevn. Der har vi det!

En far og en sønn reiser langs en vei med en trillevogn. Faren er bevæpnet. Sønnen er ung og uskyldig. De er hele tiden jaktet på, og underveis treffer de på utfordringer. De møter på både venner og fiender.

Jeg vet ærlig talt ikke om dette er en tilfeldighet, underbevisst eller bevisst, men dette er som hentet rett fra verdens mest kjente manga: Lone Wolf & Cub! Ingen skal komme og fortelle meg noe annet. Det er for mange likheter. Jeg sier ikke at det er noe negativt, for utallige bøker og filmer er basert på denne gripende fortellingen. Jeg har selv hele filmserien på DVD hjemme, og de to første filmene ble klippet sammen til Shogun Assassin – som igjen var en av filmene som inspirerte Quentin Tarantino til å lage Kill Bill.

Min umiddelbare tanke var at «dette er Lone Wolf & Cub møter The Stand». McCarthy har et fantastisk språk. Han bygger setninger som skulpturer, noen lange, andre korte. Ordforrådet er imponerende.

Jeg har ingen problemer med å karakterisere dette som en av de beste bøkene jeg har lest i år. Romanen er også nøytral. Dette er ingen «åh, vi må redde Jorden mot de slemme klimaterroristene!» Det er ikke noe politisk budskap om global oppvarming, menneskeforskyldt eller ei. Boken hever seg over en debatt som for det meste er preget av uvitenhet og frykt.

Likevel er jeg litt mer sober i min omtale av romanen enn noen av mine bokelskende venner. Jeg har gitt boken en åtter, noe som er fantastisk bra, men romanen har ikke den «storheten» som kreves til å bli årets aller beste. Den fenger ikke tilstrekkelig, og den er ikke original nok. Med det mener jeg at den ikke skiller seg så mye fra andre postapokalyptiske romaner. Ja, den skiller seg litt ut på språket, men historien er ikke original.

Som en «cautionary tale» fungerer den ikke spesielt bra, for den sier ikke hva årsaken til katastrofen er. Slik kataklysmen er beskrevet, er den neppe menneskeskapt, slik som i The Stand eller The Pelbar Cycle. Men det var kanskje heller ikke forfatterens intensjon?

Karakter: 8/10