Etter å ha skrevet fem science fiction-bøker gjorde Richard Morgan et forsøk på å skrive fantasy. Resultatet ble ikke bra … det ble helt utmerket!

I utgangspunktet ønsket jeg ikke å ha for høye forventninger. Det er ikke alle som klarer å skifte sjanger like sømløst, og la oss være ærlige, folkens; det finnes vanvittig mye dårlig fantasy der ute! Men jeg synes forfatteren klarte dette på en elegant og original måte.

The Steel Remains er første bok i en trilogi som heter A Land Fit for Heroes. Først møter vi Ringil Eskiath, en tidligere ridder som definitivt har de beste årene bak seg. Som helter i slike bøker ofte er, er han stor og sterk, og han svinger et stort sverd. Og hvilket som helst sverd er det ikke, men et bastard sword (usikker på om det finnes et norsk begrep for dette) smidd av kiriath-stål, en etterlevning av en rase som for lengst har forlatt denne verden.

Ringil er en helt, eller var en helt, og han lever av å fortelle historier fra den tiden, samt ved å vise frem sverdet sitt, men han er også homoseksuell, noe som ikke er akseptert i det samfunnet han lever i.

Egar Dragonbane er hovedperson nummer to i boken, en litt mer konvensjonell helt. Han er en Majak og en khan av rytterfolket, og han slåss med en lanse med et serratert blad i hver ende. Høres det rått ut? Ja, det er det.

Den tredje hovedpersonen er halvt menneske og halvt Kiriath. Hun ble etterlatt da folket hennes forlot landene. Kiriath er kullsvarte i huden og gode ingeniører. En gang var de en viktig del av en allianse som drev tilbake en invaderende rase av reptiler.

Det hele starter med at Ringil blir leid inn av sin mor for å finne en forsvunnet slektning. Ringil må reise tilbake til fødebyen sin, som han har vært borte fra noen år. Det blir også et gjensyn med fortiden, og jakten på kusinen blir ikke så uproblematisk som alle hadde håpet på. Selvsagt blir det komplikasjoner, kusinen er innblandet i noe stort, og snart er alle våre hovedpersoner samlet i en apokalyptisk konflikt.

Richard Morgan har klart å konvertere både språket og stilen sin til en fantasy-setting. At han bruker et moderne språk på å beskrive hendelser og dialog i en middelaldersk situasjon, er uproblematisk. Å beskrive noe som «gunmetal» (fargen) vil kanskje på noen virke anakronistisk, men man bruker jo dagens språk i beskrivelser, selv om det ville vært teit å bruke det i dialog. Morgan viderefører sin elegante formuleringsevne fra de andre bøkene og har en stødig regi på historiens progresjon.

En av de tingene jeg virkelig satte pris på, var innsatsen forfatteren gjorde for å finne sin egen vri på alt. Han bruker ikke alver eller hobbiter. Og når det gjelder monstrene, er det ikke vampyrer, zombier eller troll, men vesener han selv har funnet på. Det er tydelig at det finnes både magi og uhyrer – ja, til og med drager – men det er en fin balanse i settingen, og menneskene får spille hovedrollene. Jeg synes bøker der magien får ta helt overhånd, rett og slett er kjedelige.

Ellers er det en ryddig storyline, klisjeer er holdt til et minimum, og det er gode beskrivelser. Morgan er flink til å beskrive kamp, enten det er i stor eller liten skala, og han beskriver heller ikke ting i hjel. Han lar leseren få bruke fantasien, og det setter jeg stor pris på. Om jeg skulle nevne det som trekker ned, måtte det bli beskrivelser av seksuell art. Det ble litt for mye av det, spesielt siden hovedpersonen – Ringil – har helt andre seksuelle preferanser enn undertegnede. Når det er sagt, så håper jeg ingen lar seg skremme av det! For boken er vanvittig bra, og om ikke historien er den mest originale, så er iallfall settingen det.

Karakter: 9/10