Ja, nå har jeg altså lest Uten en tråd av Jens Bjørneboe. Hva skal man si? Hvordan skal man anmelde en slik roman – om den i det hele tatt kan kalles for en roman? For selve hovedteksten er bare på 135 sider. I tillegg kommer forord og en slags forsvarstale. Forsvarstale? Hva i all verden er vitsen med det? Skal ikke en roman kunne forsvare seg selv? Det er tydelig at forfatteren følte det var på sin plass.

Men om vi først snakker litt om boken. Den kom ut i 1966 og ble beslaglagt av politiet etter noen dager. Både forfatter og forlag ble tiltalt og dømt etter straffelovens bestemmelser om utgivelse av «utuktige skrifter». Og det kan jeg godt forstå. Selv i dag fremstår boken som sterkt pornografisk. Det er ikke her snakk om enkelte scener inn imellom der det foregår kjønnslig omgang mellom mennesker av begge kjønn, men en konstant strøm av seksuell atferd og orgasmer og safter som renner, og så videre, med bare noen få «normale» setninger imellom. Med andre ord som en pornofilm, der det brukes svært lite tid på oppbygging og plot. Det er bare å komme til saken, eller staken.

Beskrivelsene av de frigjorte handlingene i boken er så gode som man kunne forventet i dag, men muligens noe overdrevet. Det er noe naivt og glasert over det hele. Språket for øvrig er grusomt. Jeg antar det er en form for riksmål. Bokmål er det iallfall ikke. Ja, jeg vet at de stavet ordene annerledes i gamle dager, og alt det der, men det er så mye merkelig tegnsetting.

«Badet… først, » sa Brita fornøyd.

Det mangler mellomrom foran ellipsetegnet, men så er det satt et mellomrom etter kommaet, og slik er det gjort i hele boken. Kan noen si meg om dette var normalt på 60-tallet? Hvorfor mellomrom mellom komma og avsluttende anførselstegn?

«Du… du har ikke vasket deg enda, » sa hun, «og forresten er jeg ikke noe skitten, heller. Du kan ligge litt hos meg, først…

Slik er det skrevet i boken. Tegnsettingen er forferdelig. Og det skal selvsagt stå «ennå», ikke «enda».

Utover slike ting er det godt skrevet, om enn noe snodig ordbruk. Kvinnens kjønnsorgan er «blomsten» og mannens lem er «planten», og lignende. Merkelig, egentlig, at forfatteren i en pornografisk roman ser det nødvendig å kamuflere begrepene slik. Det blir ikke mindre grafisk.

Det som redder boken, i mine øyne, er moralen. «Gjør med andre som du vil at andre skal gjøre med deg.» Og det er en til tider vittig affære, uten tvil en viktig klassiker. Hadde den bare hatt litt mer substans og forfatteren latt være å fremstille sigaretter som sunt, ville jeg kanskje blitt noe mer imponert.

7/10