Veien til Jerusalem
06-03-2009 » Book List » To comments
Jeg tenkte jeg skulle lese noen bøker på norsk, etter anbefaling fra blant annet Ken, og valget falt på Jan Guillou. Det måtte bli en nordisk forfatter, da det ikke kunne falle meg inn å lese en engelsk bok oversatt til norsk. Det første som slo meg, etter å ha fullført boken, var: «er dette det beste nordisk litteratur har å by på? Er dette kremen av skandinaviske forfattere?» Jeg er litt skuffet.
Det er ikke direkte dårlig, tvert imot, Veien til Jerusalem er god, men det er mye som trekker ned – mye som kunne vært langt bedre.
Jeg må selvsagt ta forbehold i at noe kan skyldes oversetteren, men jeg kan ikke ta hensyn til det i mine eksempler. Jeg må kommentere det jeg har foran meg, ettersom jeg ikke har tilgang til originalutgaven og heller ikke mestrer svensk i en slik grad at jeg kunne lest den. Forfatteren får heller ha meg unnskyldt om jeg skulle kritisere noe som tilfaller oversettelsen.
Først noen konkrete eksempler fra boken (heftet utgave fra Piratforlaget):
- Side 111: «Arn hadde de behandlet forsiktig, de hadde ikke tvunget ham til mer enn fire timers grammaticus pr. dag.» Hva slags merkelig språklig skapning er dette? Skal det stå «per»? «pr.» er iallfall ingen forkortelse; bare tell tastetrykkene!
- Side 125: Det er da etablert at det heter «lesning», ikke «lesing»? Antar at dette er oversetterens skyld.
- Side 166: Her måtte jeg le; «[…] den franske betydelig mindre desimert enn den tyske [hæren]» Forfatteren vet ikke hva begrepet «å desimere» betyr. Det er fra romertiden og betyr «å redusere med en tidel». Det var en straff overfor en legion som f.eks. hadde flyktet under et slag. Hver tiende soldat ble slått ihjel.
- Side 185: «Han behøvde ikke drepe dem, det er som om broder Guilbert hadde…» Dette går dessverre igjen flere steder. Mellomrommet foran ellipsen er sløyfet: en typografisk vederstyggelighet.
- Side 224: «Teksten kunne han helt fra barnsben av.» Ben eller bein, en vanskelig og mye omdiskutert sak. Det vi vet er at «bein» kommer fra norrønt og betyr «knokkel». Derfor tolker jeg ordet dit hen at det tilsvarer det engelske ordet «bone». Det som tilsvarer det engelske ordet «leg», må derfor bli formen «ben». Jeg synes det er mest logisk, så får man et logisk skille mellom de to ordene. Det er en vesentlig forskjell på «han brekte benet» og «han brekte beinet». Uansett om man er enig i denne slutningen eller ei, må man iallfall bestemme seg, ikke blande de to formene vilt slik det er gjort i denne boken.
- Side 275: «Vederstyggelighet» er et ord jeg også liker, men jeg forsøker å ikke bruke det så ofte som tre ganger i løpet av to avsnitt.
Ellers er det mye dilldall om biskoper og klostre og politiske sammenhenger som egentlig ikke er så veldig interessant eller relevant til historien. Det er greit med slike opplysninger, men det kan bli for mye av det gode når det er side opp og side ned med slikt. Forøvrig burde forfatteren påminnes ordtaket «Show, don’t tell!»
Utover dette synes jeg stilen er naivistisk og fremstiller menneskene som godtroende og, til tider, tilbakestående. Spesielt gjelder dette Arn. Hvem er egentlig forfatterens målgruppe? Dette lukter av serielitteratur. Det er fordummende, overforklart og veldig sort hvitt.
Kanskje har jeg lest for lite norske bøker, men i rettferdighetens navn må jeg si det jeg mener. Jevnt over likte jeg boken, men jeg bare peker på det som kunne vært bedre. Historien er fengende, og hvis man kan svelge alle de komiske situasjonene som oppstår, vil man la seg underholde. Det er veldig gode beskrivelser av et samfunn rett etter vikingtiden: klesdrakter, skip, bygninger, mattradisjoner, og så videre. Forfatteren har gjort meget bra research. Jeg kommer definitivt til å lese resten av serien. Føler at den vil ta seg opp.
Karakter: 7/10
Jeg har ikke lest denne serien ennå, og kommer heller ikke til å ta fatt på den før i april, og jeg hadde av den grunn planlagt å vente med å lese denne omtalen til jeg var ferdig med førsteboken, men jeg klarte ikke å styre meg. Først, la meg få gratulere deg med en glimrende omtale av denne boken, Erik.
Jeg har bare lest to eller tre av Jan Guillous bøker; Hamilton-boken “Siste seier” er den eneste jeg med sikkerhet vet at jeg har lest, og det er mulig at jeg har lest “Vendetta” eller “Ingenmannsland” også, muligens begge. Inntrykket mitt av Guillou er at han for så vidt skriver godt, men han er ordkåt, og han tilhører absolutt ikke kremen av skandinaviske forfattere.
Jeg vender nok tilbake med flere kommentarer etter at jeg har lest bøkene om Arn.
Nå har jeg endelig lest Veien til Jerusalem, og jeg kan bare si meg enig i store deler av Eriks kritikk. De første hundre sidene er så kjedelige og lite lesevennlige at jeg nesten gav opp rundt side sytti. Boken tok seg derimot kraftig opp etter dette, faktisk i en slik grad at jeg ser frem til å lese neste bind, som jeg skal begynne på umiddelbart. Jeg vil også nevne at oversetteren har forsyndet seg kraftig mot norsk grammatikk og tegnsetting. Oversetter skriver “lesning” og “lesing” om hverandre, likeså med “skrivning” og “skriving”, “ben” og “bein”. Ved én anledning stod det “med viten og vilje”, hvilket er feil. Uttrykket lyder “med vitende og vilje”. Det er så mye språklig surr her at Henning Kolstad burde bli sendt på et obligatorisk norskkurs før han får slippe til som oversetter igjen; jeg har naturligvis bare dratt frem noen få av bokens flere tusen språkfeil, hvorav de fleste er kommarelatert.
Konklusjon: Hvis man klarer å overleve forfatterens nervøse, tilbakestående plapring i bokens første fjerdedel, kan man vente seg en flott leseopplevelse. Det verste er forfatterens hang til å fortelle fremfor å vise, men heller ikke dette oppleves som et voldsomt irritasjonsmoment etter hvert. Likevel, det finnes bedre bøker der ute.