Waylander

16-08-2009 » Book List » To comments

nullWaylander er første bok i Drenai-sagaen. Det kan kanskje virke forvirrende, for David Gemmells aller første bok på markedet var Legend (1984), og Waylander kom ikke ut før i 1986 – noe som gjør den til hans tredje roman, men Drenai-bøkene er ikke skrevet i riktig rekkefølge. Derfor er det viktig å gjøre research før man kaster seg ut i Gemmells fantasirike verden. Denne kronologien kan bli veldig nyttig. I denne boken er heller ikke den gigantiske festningen Dros Delnoch – som spiller en viktig rolle i boken Legend – konstruert ennå.

Jeg må innrømme å ha lest Drenai-bøkene tidligere. Faktisk er dette tredje gang, men jeg har ikke hatt anledning til å omtale Drenai-sagaen i bloggen min, da jeg ikke har lest den siden 2004. Noen vil sikkert spørre: Er virkelig David Gemmell så god at man ønsker å lese bøkene hans flere ganger? Svaret på det er et rungende «JA!» Gemmell er ikke bare god, han er hinsides god, og det kan gå generasjoner mellom hver gang en så dyktig forfatter dukker opp. Denne gang skal jeg ta for meg hver bok og omtale dem her, med den kritiske sansen jeg har opparbeidet meg de siste årene.

«They had begun to torture the priest when the stranger stepped from the shadows of the trees.»

Etter en kort prolog starter historien med at hovedpersonen kommer ut av skyggene, ikke for å redde presten, men for å gjøre krav på hesten sin. Han frykter ikke de fem mennene han har foran seg. Han er Waylander the Slayer.

«Standing in the doorway was a hooded figure, tall and lean, a black cloak over his shoulders, in his hand a small black crossbow.»

Armbrøsten er Waylanders kjennemerke, et dødelig instrument som han betalte en formue for. Det er et uvanlig våpen på flere måter. Det er et enhåndsvåpen, sammenleggbart, og det har to separate buer, med hver sin streng. Det er konstruert i svart metall. To bolter kan avfyres fra det kompakte våpenet, som er dødelig innen sju meter. Men til tross for at armbrøsten er grundig beskrevet i boken, er våpenet fremstilt helt feil på nesten samtlige bokomslag jeg har sett, inkludert omslaget på den MMPB-en jeg har. Noen artister har endog tegnet et våpen med to strenger på samme bue! Det vil selvsagt ikke fungere. Ei heller kan to piler skytes ut fra samme bue. Det ville resultere i halv anslagsenergi på begge. Her er et cover som faktisk viser våpenet korrekt – slik jeg ser det – og i tillegg er en bra fremstilling av Waylander:

Another Waylander coverStørrelsen på våpenet er realistisk. Noe mindre enn dette, og Waylander ville ha vært tvunget til å bruke gift på pilene for at armbrøsten skulle ha noe for seg, men selv om han er en snikmorder, bruker ikke Waylander gift.

Det virker som Dakeyras – som er hans virkelige navn – mestrer sverd og sabel like bra som hans foretrukne våpen: dolken. Han bærer minst tre svartbladete dolker, og han er like treffsikker når han kaster dem, som når han bruker dem i nærkamp. Han bruker også, til en viss grad, ringbrynje – noen ganger som bare en skulderbeskyttelse eller nakkebeskyttelse, men noen ganger også som en ermeløs skjorte.

Så la oss se litt på handlingen i boken. Den starter med at Waylander er mellom 35 og 40 år gammel. Han er med andre ord «over the hill», men fortsatt dødelig. Han er en kynisk sosiopat, omgitt av en aura av død, og han har nylig myrdet landets konge. Det betyr ikke at Waylander er ond. For ham er det bare et yrke. Med andre ord er dette en klassisk gemmellsk antihelt.

Det er krig i landet. General Kaem leder en invasjonsstyrke fra Vagria, og med kongen død og landet i kaos, blir Drenai et lett offer. Fienden herjer fritt i landet, plyndrer, dreper og voldtar sivilister, samtidig som Drenais militære styrker er isolert og spredt. Men det er håp. Festningen Dros Purdol holder fortsatt stand, og en karismatisk – om noe latterlig kledd – militær leder (Karnak) kommer styrkene i borgen til unnsetning sammen med tusen mann. Store fiendtlige styrker er bundet opp i beleiringen, og Karnak vil prøve å holde dem der til general Egel kan bryte ut av Skultik forest med en større styrke.

Det kommer tydelig frem i boken at skylden for krigen blir lagt på nobiliteten og kongen, som reduserte hæren ned til en størrelse som innbød til invasjon, fordi de ønsket å spare penger. Nå er det bare én ting som kan redde landet fra total katastrofe: den legendariske bronserustningen (Bronze Armor). Problemet er bare at rustningen, som er et viktig symbol for Drenai, er gjemt bort i en magisk hule langt inn i fiendeland. Ikke særlig praktisk! I tillegg er rustningen beskyttet av mektig magi, og bare den utvalgte (the Chosen One) kan hente den. Det minner veldig mye om Legenden om Arthur og Excalibur.

Bad Waylander Cover

Waylander blir valgt ut til å hente rustningen, selvsagt. Hvis noen kan klare det, så er det ham. Det blir heller ikke lagt skjul på at det er et selvmordsoppdrag, for general Kaem vet om rustningen. Han vet bare ikke hvor den er, men han vil gjøre alt han kan for å stoppe Waylander. Han setter inn sitt mektigste våpen mot Waylander, nemlig the Dark Brotherhood, en sekt med mystiske, onde krigerprester. Som om ikke det var ille nok, så er det flere som vil forhindre rustningen i å se dagens lys igjen: Nadir, en nasjon i nord som først og fremst er en analogi på mongolene. De anser et sterkt Drenai som en stor trussel for deres fremtidige tilværelse, og en mektig khan ved navn Kesa Khan sender seks varulvlignende vesener etter Waylander. Det er dem du ser på coveret til den bokutgaven jeg har lest (bildet til høyre), et etter min mening stygt cover. Det er en tegnsettingsfeil på forsiden, og tegningen viser den hittil dårligste fremstillingen av Dakeyras jeg noensinne har sett. Han ser ut som Blackadder i en keitete positur, og han holder en armbrøst med én bue, ikke to. I tillegg er varulvene tegnet mye mindre enn hva som er beskrevet i romanen.

Alt dette høres selvsagt vanvittig overdrevet ut, men det merkelige er at Gemmell får det til å fungere! Han setter sammen alle brikkene på mesterlig vis og vever en intrikat og detaljert historie uten at det blir teit. Han har en fantastisk evne til å holde styr på alle trådene, han er en meget dyktig eventyrforteller med de riktige teknikkene til riktig tid, og han beskriver både natur, kampsekvenser og dialoger like glimrende. Språket hans flyter som en elv av sølv over gråstein, og Waylander er utvilsomt en av hans beste bøker.

For å være rettferdig, må jeg også peke på bokens svakere sider. Som allerede nevnt, det er kanskje vel overdrevet. Varulvene var et unødvendig tillegg. Oppdraget var allerede så å si umulig å gjennomføre. Det ble nesten slik at Waylanders fiender måtte stille seg i kø for å få angripe ham. Skapningen ved navn Kai skulle heller ikke vært der. Og hvor ble det av Kai da vår helt virkelig trengte ham? Måtte han ta seg en power nap?

En annen merkelig oppfinnelse er denne Kesa Khan. Han er en sjaman, altså en trollmann blant mongolene, som blir kalt Nadir i romanen. Det er svært urealistisk at en sjaman skulle kunne bli khan, eller at en khan skulle bli sjaman. Kombinasjonen sjaman/khan virker kunstig og lite gjennomtenkt.

«They catapulted from the saddle, one with a bolt through the eye, the other with a long shaft through the ribs.»

Dette er dessverre typisk Gemmell. Selvsagt blir man ikke revet ut av salen med stor kraft om man blir truffet av en pil. Det er totalt urealistisk. Dessuten er det et uheldig ordvalg; en katapult er en krigsmaskin som minner om en stor armbrøst. Det et gresk ord satt sammen av cata og pult; det første betyr å gjennomhulle, og det andre betyr hud eller skinn (vi kjenner det igjen fra det engelske ordet pelt). Altså skin piercer, et vanlig uttrykk for ulike typer krigsmaskiner som kan gjøre stor skade på langt hold ved å sende ut store, tunge piler. Motstykket til katapult er en ballista, som slynger ut store steiner eller hule kjeramikkuler fylt med olje. Veldig ofte blir disse to uttrykkene byttet om. (Men Gemmell har brukt ordet ballista(e) om kastemaskiner, som korrekt er!) Romerne brukte ballistae som de kalte onager, og katapulter som de kalte scorpio. Dette kommer tydelig frem i Emperor-serien til Conn Iggulden.

Konklusjonen er at dette er en fabelaktig high-fantasy-roman som bare er noen få svakeheter unna en innertier. Jeg liker virkelig Gemmells verden. Den er full av monstre og udyr, men heldigvis fri for alver og hobbiter. Magi finnes, men er ikke så mektig at fokuset blir fjernet fra hovedpersonene eller historien. Gemmell hadde en utrolig evne til å skildre mennesker. Man føler at det er ekte personer, med både svake og sterke sider. Man lever med dem, gjennom liv og død. De er troverdige. Man kan lære mye av David Gemmell.

«Waylander laughed. “Courage? It takes no courage to die. But living takes nerve.”»

Karakter: 9/10

10 have commented «Waylander»

  1. Ken Jensen | 17-08-2009, 13:23 | Permalink

    En av dine beste anmeldelser til nå, Erik. Tar av meg hatten for dette fabelaktige arbeidet. Jeg står for øvrig på trappene til å lese Gemmell for andre gang. Skulle egentlig begynne med Sipstrassi-bøkene, men tror jeg kjører Drenai isteden.

  2. Erik | 17-08-2009, 13:27 | Permalink

    Takker og bukker. 🙂

  3. Christian | 24-08-2009, 20:17 | Permalink

    Fikk faktisk lyst til å lese Gemmel, i hvertfall denne boken.

    Bare jeg slipper Druss, GRU og grøss …

  4. Ken Jensen | 24-08-2009, 20:24 | Permalink

    Du vil neppe angre, Christian. Jeg er halvveis i Waylander nå, og boken er adskillig bedre enn jeg husker. Er mektig imponert. Kommer til å bruke det neste året på å lese alle hans bøker for andre gang.

  5. Erik | 24-08-2009, 20:29 | Permalink

    Druss er bare én av mange gode skikkelser i Drenai-sagaen. Du bør lese hele serien. Druss var vel, så vidt jeg kan huske, veldig inspirert av historien om Leonidas og hans 300 spartanere. Spesielt det slaget i passet minner veldig om Thermopylae. Men Gemmell har også mange gode enkeltstående bøker som Dark Moon og Echoes of the Song. Dem bør du lese.

  6. Ken Jensen | 27-08-2009, 15:15 | Permalink

    Nå som jeg har lest Waylander for annen gang, ønsker jeg å kommentere nærmere. Kai er nødvendig for at Waylander skal overleve møtet med disse såkalte varulvene. Han healer også Waylander på slutten. De skapningene som skal beskytte rustningen, sies å være “ferocious in the extreme”, men de fremstår hele tiden som passive og mer eller mindre ufarlige, til tross for at det visstnok må en hær til for å ta seg til rustningen, iallfall om man skal tro på det som står i prologen. Eller kanskje de bare er farlige for uvedkommende som forsøker å fjerne rustningen? Dette synes jeg kommer dårlig frem. På side 220 får vi vite at General Kaem har mistet 68 menn. Lenger ned på siden sier han at han har mistet 46 menn. Det må åpenbart være en feil. Rart den ikke er blitt oppdaget.

    Uansett, selv om boken har noen åpenbare svakheter, er den fantastisk bra, både språklig og innholdsmessig. Jeg er enig i Eriks karaktersetting for denne boken. Det er bare å ta av seg hatten for Gemmell. Andre fantasyforfattere blekner i sammenligning med ham og ligner mest av alt på talentløse stympere. Men så skal man heller ikke sammenligne en baker med en konge.

  7. Erik | 27-08-2009, 15:38 | Permalink

    Jeg så differansen på side 220, men jeg antok Kaem nedspilte tapene med vilje overfor Nemodes. Det er selvsagt mulig Gemmell gjorde en feil her, men det får vi aldri vite.

  8. Ken Jensen | 27-08-2009, 15:43 | Permalink

    Det er umulig å “nedspille” tapene for en person som kan lese tanker. Dessuten ville ikke Kaem hatt det fjerneste motiv for å gjøre noe slikt. Det motstrider all fornuft. Det må være en feil, rett og slett.

  9. Erik | 27-08-2009, 23:01 | Permalink

    Ja, det er som sagt muligens en feil, eller så var Kaem trøtt og husket feil. Det er tross alt i et sitat. Det var det han sa.

  10. Cleveland | 26-10-2015, 18:18 | Permalink

    I got this web page from my friend whoo informed me regarding this site
    and at the moment this time I am visiting this
    web page and reading very informative content here.


Add a comment